2 x NSA-rekord under djuphavssatsning på Risøysundet!
Dags for enda en litt annerledes nyhet der vi virkelig har gått ut for å fiske etter noen helt spesielle arter på et helt spesielt sted. 800 meter under kjølen og lange tackler med små kroker her er stikkordet, og hvilken suksess det ble med testing på ulike dyp. Vi har altså gått på en helsatsning på hälleflundrans lillebro, ”Blåkveite”. Dette er en art som lever nede i abyssen på latterlig dypt vann. Blåkveita er en velsmakende fisk, og blir ikke mye større enn 20 kilo. Det er ytterst få av de som er tatt på spø på fastlandsnorge, så dette var noe jeg og Oscar Lundahl så virkelig fram i mot å teste. Satsningen fant plass på Eggakanten, den siste dypkanten innen det virkelig blir flere tusen meter dypt. Fra både våre camper Risøysundet og Vesterålen, kan man nå denne kanten innenfor rekkevidde og ha et helt makaløst fiske etter arter man såvidt har hørt om. Det har kommet opp en del spennende arter det siste året på denne kanten, blant annet Blåkveite, Isgalt og Blåsteinbit. At vi klarte å prikke to av disse på første forsøk er helt utrolig. Og hvem vet hva som finnes der nede?
Klokka 12 på tirsdag kjørte nemlig jeg og Oscar ut ca 30 distans fra vår camp på Risøysundet, med Eggakanten i sikte. Vi hadde håp om Blåkveite og større uer da vi planerte fisket. Derfor rigget vi opp tackler med ulike størrrelser på krokene, blant annet 10/0 sirkelkroker og alt fra 7/0 helt ned til 2/0. Etter å ha plukket tilrekkelig med betesfisk (sei og makrill) så kjørte vi enda videre ut til vi kom på kanten. På denne plassen er det stor variasjon enligt sjøkartet, så vi tenkte rett og slett og å teste ut ulike dyp. Strømmen gikk veldig fint i starten, og tillot oss å kunne drive ned kanten, og med tunge senker på 700-800 gram var det ingen problem å holde bunnkontakt. På krokene kjørte vi litt ulike størrelser på agnene. Blant annet brukte vi hovedsaklig bukskinnet på makrill på de minste krokene, og store filletbiter på 10/0. Driften startet på 350 meter, med en plan om å fortsette ned til hele 800 meter. Men på en så brant kant, så sto det klart Uer, og det tok ikke mer enn 3 minutter fra vi fikk bunnkontakt, til begge to hadde landet hver sin uer på 4-5 kilo! Her kjentes det som Ueren var tallrik, og veldig fin size med.
Vi fikk opp hver vår Uer, og gled ut mot 550 meter da vi slapp ned igjen. Nok en gang smalt det til, og det var litt mer motstand denne gangen. På eggeakanten kan hva som helst hugge, og tankene om fläckig havskatt begynte å surre i hodene. Det er en uvanlig fisk, men man vet virkelig aldri hva som hugger på det dypet. Til vår store besvikelse, hadde vi altså dobbelthugg på lubb. Stor lubb dock, 7-8 kilo. Det var ikke dette vi ville ha, selvom lubb fra dette dypet er en ypperlig matfisk. Denne gangen valgte vi å skippe 600 og 700 meterskurvan, og gå rett ned til 800 meter. Det er en sansløs lang veg ned, men med tynn flätlina (0,22), skjærte linan fint gjennom vannet, og med hensyn til strøm, gjorde vi betene mer avlange mtp avdrift. Tunge senker og avlange biter av fisk gjorde susen, selvom vegen ned dit tok rundt 15 minutt.
Nå var pulsen høy. Her har det nemlig blitt tatt flere spennende arter. En surrealistisk tanke om blåsteinbit gjorde at vi kjørte doble krok på slepet som fisket langs bunnen hele tiden. Oscar var først ned med greiene. Ikke lenge etter kom jeg også endelig ned. Hva hadde vi begitt oss ut på? Jo, det kan både jeg og Oscar svare på. Endeløs veving fra nesten en kilometers dyp. Og det kan ikke ha tatt mer enn 2 minutt innen Oscar hadde fisk på. Trøtt på å sleppe ned i flere miniutter, vevde Oscar til og kroket det som hadde tatt der nede. Det var utrolilg vanskelig kjenne huggene, men man kunne tydelig se at det var noe som gjorde motstand der nede. Jeg hadde veldig vanskelig med å kjenne noe som helst, og lot mitt spø fiske videre. Oscar fortsatte sin meleksyrende kamp mot djupet, mens jeg kjente at det endelig var noe der. Men for å gjøre det enklere, så lar jeg fortsatt mine greier ligge kvar ved botten, i fall det skulle trassle seg på vegen opp. Det kan jo være lubb, og svømmeblæra sprenger på veien opp? Det var ikke langt igjen nå, og vi merket hvordan det var ulike strømlag gjennom hele djupet. Strømmen ble dessuten sterkere, og det var veldig vanskelig å holde koll på linene. Men til slutt fikk vi øye på det som skulle være noe helt unikt…
Oscar smelte til med 3 fisk på et tackel! Blåkveite!! Skriker vi, og jeg håver inn den første fisken. Vi har enda ikke sett om det henger noe nede på slepet. Jubelen var i hvert fall løs, men så ser vi hva som henger nede på slepet etterpå. Tackelet er flere meter langt, så vi fikk dra inn de siste meterne for hånd. Helt sjokkerte ser vi ytterligere to fisk bryte overflaten. Enda en blåkveite, og en Isgalt på samme slep! Dette er de første blåkveitene og den første Isgalten som er blitt fanget i NSA, og er også NSA-rekorder! Selvom disse fiskene var i mindre kaliber, var det helt sensasjonelt. Første nedslipp på 800 meter + gav resultat. Stort grattis til Oscar som har tatt to helt unike arter, og de første i NSA. Blåkveita til Oscar veide 2,3 kilo og Isgalten var på 1,05 kilo. Det er ingen monstereksemplarer, men det finnes flere der ute. Disse fiskene er utrolige fine matfisker, og er nok så eksklusive!
Strømmen var nå helt håpløs, og det var nesten umulig å kjenne om du var i bunnen i det hele tatt. Selv hadde jeg en følelse av at det var noen ting på, men det var vanskelig å holde båten samtidig som vi skulle veie og ta bilder av Oscar sin fangst, så linen hadde nå gått ut i en vinkel. Jeg besluttet derfor å veve til og håpe på det beste. Var det ingenting her nå, så skulle vi ta enda en drift. Satt det en blåkveite, asvlutter vi fisket. Jeg begynte vevandet, og det gikk overraskende greit i et lugnt tempo. Selv halveis opp, kunne jeg ikke kjenne noe annet enn tyngde. Strømmen trykt så vanvittig. Men når det kun var 100-150 meter igjen, begynte det å knykke i spøtoppen. Nå var jeg helt overbevist om at det var fisk. Oscar sto klar med håven da TO blåkveiter kom med tackelet mitt mot ytan! De betalte seg til slutt, og jeg hadde også fått meg enda en ny art. Disse var rett over 1,5 kilo, men det spilte ingen rolle, for vi fikk det vi var ute etter!
Alt i alt, så var det en lyckad satsning. Fantastisk kul å få noe så unikt, og vi måtte virkelig jobbe for det. Blåkveite og Isgalt er som sagt noen skikkelige dypvannsarter, og Isgalten spesielt, er designet for det dypet. Noe man virkelig kan se på dens øyne. Skinnet er vasst, og kjennes ut som flere hundre skarpe stener som former den opp mot det stenharde hodet. En virkelig kul fisk som ofte utveksles med Skolest. Kult å merke seg, er at Oscar sin Isgalt er en av veldig få som er fangat på spø innan. Det er snakk om et 20-talls fisker bare innan… Håper dette gir inspirasjon for kommende reser, det å teste på virkelig dypt vann. Det er uendelig med muligheter langs eggakanten, og her går også den enorme Blåsteinbiten som blir i hvert fall min neste target art på Eggakanten. Det er en bit å åke ut, og man skal ha like tur med været som vi hadde denne dagen så klart. Spegelblankt og relativt svak strøm, for det krever nesten perfekte forhold. Det er i hvert fall utrolig spennende, og det kommer garantert til å bli gjort flere satsninger her med enda større beten, helt ned til microbeten. Det huses jo også forferdelig stor kungsfiske her nede….
Tight lines // Jørgen Zwilgmeyer & Oscar Lundahl
