Haisommer i Vesterålen!

Da er nok en uke i Vesterålen for denne gang, og vi fikk avsluttet hele fiskeuken på beste vis! Været var virkelig ikke på vår side de første dagene, og det ble til at man fikk fiske av seg de verste abstinensene helt i nærmiljøet. Selvom både vær og vind har gått imot oss, så har ikke våre gjester på noe tidspunkt gitt opp. Vi er heldige på Vesterålen, for her kan vi som regel alltid komme oss ut på en eller annen form for fiske. Det benyttet vi oss alle av, og vi kom oss heldigvis ut de første dagene været sto på som mest. Men etter noen harde dager med fjordfiske, skulle været endelig avta, og havet la seg som et speil…

Allerede ved ankomst forrige onsdag måtte vi innse at Torsdagen ble blåst bort. Yr meldte 28 ms i kastene, og i Eidsfjorden utenfor vår skjermede fjord, Jørnfjorden, skulle det rulle inn bølger på 6,5 meter. Vi fikk dessverre ha en landdag, der vi bare fikk bare holde motet oppe, og vente på bedre vær. Selvom Fredagen ikke så veldig trivelig ut, så kunne vi i det minste komme oss ut av havn! Samtlige båtlag klødde i fingrene, og var klare for å gå ut når vinden endelig hadde ”roet seg” til ca 11 ms. Vi kjørte med Guidebåten rundt Lunsj for å se hva fjorden hadde å by på. Vi rigget stengene for Lyr/bleka, i håp om at vi kunne flekke opp noen sterke fightere på grunntoppene i ytterkanten av fjorden. Regnværet gjorde vannet brunt, og antakeligvis var vel så dårlig sikt litt dypere. For Blekan var ikke på hugget. Vinden gjorde det heller ikke enkelt å kaste og holde kontroll på de små shadene vi kastet ut. Vi gav opp på dette fisket, og kjørte videre. En stund senere dro vi med oss flere av de andre båtene inn i en beskytta vik for å gi flundran et forsøk. Dette var heller ingen enkel oppgave, da det kom kraftige vindkast ned fjellene. Flundrefisket fikk rett og slett vente til en annen dag. Heldigvis hadde vi tatt vare på litt agnfisk, så vi tok heller et par dropp på djupet for å forsøke å få tak noe matfisk til middag. I den djupe Eidsfjorden er det ekstremt artsrikt, og det pleier ikke ta lang tid før det hugger til nede på 200 meter. Victor i Guidebåten fikk sikret dagens middag med et par fine mattorsker på 4-5 kilo i ypperlig kondisjon! Vi tok til takke med dette denne dag, og bega oss hjemover etter noen tøffe timer på havet.

På Lørdag var det samme sak. Bølgene hadde roet seg ned en hel del, men vinden sto fortsatt på. Med gårsdagen friskt i minne, så følte samtlige i Guidebåten at det ikke var noen ide å slite seg helt ut, for de kommende dagene så utrolig bra ut! Derimot skulle vi ut! Vi beholdt uer-tacklene på stengene, og la oss på djupkantene i Eidsfjorden etter Uer. Ueren er tallrik i fjorden, selvom gjennomsnittsstørrelsen ikke er den groveste. Uansett, så plukket vi plenty med betesfisk, og la vårt første drift. Vi bommet litt på kanten vi ville fiske på, og drev kjapt opp på grunnere vann. Her sto det nemlig tusenvis med mellomsei på 2-5 kilo som gjerne tok tacklene våre på tur opp. Vi flyttet på oss. Litt lengre ut skulle det endelig skje noe, og etter en kort stund var det spøbøy hos samtlige. Sara var første til å kroke på noe som kunne tilsi Uer. Og ikke helt feil, kunne vi skimte noe rødt som kom opp etter noen minutter med sveiving. Vi fikk flere fine matuer etter noen timer. Det er mye annet spennende som svømmer der nede også, så spenningen var alltid på topp. Flere ganger der vi var helt sikre på at det var Uer, kom det opp fine Vitlinger rundt kiloen. Disse er også utmerket gode matfisker. Victor kroket noe større på et tidspunkt, og vi visste at det var blitt tatt Lysing/kummel i dette området før. Men litt ”besvikne”, så kom det opp noen fine djupvannstorsker i stedet. Noe som holdt spenningen i gang og holdt motivasjonen oppe. Været skulle bli verre utover dagen, så vi avsluttet tidligere etter en vel så trivelig, men blåsig dag på sjøen!

Søndagen så skulle det endelif avta. Yr lovet 1-2 sekundmeter ved lunsjtider, og det skulle til og med bli sol! Vi kjørte som en samlet tropp vestover for å se om det gikk å gå ut. Det gjorde det, men etterdønningene av stormen som hadde vært, var til å kjenne på. Men vi kom oss ut. Ute på plass kunne vi fort kjenne av den gamle sjøen. Men vi gav oss ikke, og letet oss rundt etter fisk. Fisken fant vi, men det betød ikke at de var på hugget. Torsken var vanskelig å ha med å gjøre, og vi måtte ”ta til takke” med noen fine sei i 7-8 kilosklassen som hugg på under kjappe oppsveivinger. Et fiske som i for seg er utrolig kult, men det var ikke det vi var på jakt etter. Skottene i båt 2 ropte ut på radioen at de hadde kroket et en flundre, og at det føyk line ut av rullen. Jeg satt spent og ventet på hva som ville skje, men fikk kort tid etter at de hadde landet en superfin sei i 13-kilosklassen. Det er fort å bli lurt av disse kraftpluggene… Sjøen påvirket oss alle, og vi bestemte oss for å ta en liten lunsjpause på innsiden av øyene der sjøen var langt flatere. Vi samlet litt agnfisk, og la oss i le. Lunsjpausen var tiltenkt flundrefiske, men etter kun minutter fylte ekkoloddet seg opp, og vi traff på et helt vanvittig koljefiske! Det ble mange fine koljer på denne korte innaskjærsøkten, men Jesper dro det lengste strådet med en fin toppfisk på rundt 2-3 kilo. Etter dette ville vi forsøke en gang til på å fine torsken. I området hvor Alexander hadde hatt bra torskefiske forrige uke, var ekkoloddet fullt. Men her var torsken vond å ha med å gjøre, og vi innså fort at denne stimen med fisk var dominert av fine koljer i stedet for torsk. Jeg tenkte at torsken kanskje sto lengre ut, og vi kjørte forsiktig utover for å se. På en brådjup kant fant vi mengder med småsei, og under sto torsken. Det ble fort noen fine torsker, og Jesper som var på sin første fiskereise i Norge, klinka til med en flott torsk straks under 10-kilosmerket. Nå hadde vi kjempet på i mange timer, og innså at morgendagen kom til å bli av det bedre slag. Så vi forlot vestsiden, og vendte snuten hjemover etter en litt krevende, men veldig fin dag!

Endelig. Endelig! Skulle været gå i vår favør. Bølgene skulle legge seg, og vinden skule ikke gå opp til mer en 3 sekundmeter hele dagen. Det var dags for langtur. Det er en spesiell følelse med denne langturen. Å gå ut vakre Jørnfjorden tidlig på morgenen, se et speilblankt hav foran seg, og endelig komme ut passasjen på vestsiden. Helt uviten om hva som kommer til å skje der ute, men man er fullt medviten om at fiskene der ute kan bli å så enorme. Klokken 7 på morgenen kjørt alle båter som en samlet tropp ut mot langturen. Med Dire Straits på full guffe, kjørte jeg Gareth og co fra England, og Alexander kjørte Guidebåten. Den lange ferden ut mot langturen føltes kortere denne gangen. Forholdene var helt ypperlige, og spenningen var til å føle på. Som sagt er det noe spesielt med denne langturen, og denne gangen var det heller ikke noe unntak. Jeg kunne skrevet en novelle om akkurat denne turen, men jeg skal prøve å holde det relativt kort.

På plass var det var som alltid, fullt av sei. Selv betesfisken her ute er langt mye større, og man trenger heller ikke være redd for å bruke store agn. Vi la oss umiddelbart på langefisket. Det tok ca 2 minutt innen samtlige båtlag sto med spøet ned i vannet, og fisket var i gang. Svenskene i båt 5 kunne kjapt melde om en diger sei på 17 kilo!! Skottene dro på med en fin lange på 25 kilo umiddelbart, og vi hadde også flere fine langer i båten etter en kort stund, med en vel så grov lange på rundt 25-26 kilo til engelskmannen Wayne! Denne plassen produserte også noen grovere torsk, og storfiskeren Wayne slo til med nok en flott toppfisk på rett i underkant av 20 kilo! Alexander og Guidebåten hadde heller ikke noe tregere fiske. Vi driftet ved siden av hverandre og så hverandre fange fisk. Plutselig kroker Alexander noe som fighter bedre. Det ruser ut line, og Alexander kan etter noen få minutter lande dagens først flundre på rundt meteren! Og det var noe helt spesielt som skjedd under båten deres, for det var kun snakk om sekunder senere, så kroker Thomas sin aller første flundre! Gledesropene var å høre helt til fastlandet da Alexander kunne sikre nok en metersfisk til Thomas! Og heller ikke mange sekundene etter, så kroket Victor noe som var i kaliberet større. Det kan ikke være sant, sa jeg til Alex. Og det var ikke helt sant heller, men at ma på kun 5 minutter lander 2 metersflundror og en 20 kilostorsk (Victor), det er ikke hverdags! Selvom vi kunne fisket her hele dagen og lande trofefisker, så er det noe om å bevare plassen, og kun ta det man trenger. Både langen og torsken er veldig følsomme for trykkforskjeller, så etter en intensiv periode med fiske, så flyttet vi alle oss fra denne plassen.

Jeg dro med meg britene lengre nordover for å teste fisket på de store flate. Svenskene lå litt lenger syd og fisket videre der. Vi fant noen fine hyller med finere sandbunn, men det virket som at det var alt for mye storsei og torsk i dette området, og etter flere fine torsker i 10-kilosklassen, så føltes det nesten litt håpløst. Heldigvis er det mulig å sette ut torsken om man bobler av dem så fort man skimter fisken under båten. Da vi nesten bestemte oss for at nok var nok, så ropte svenskene ut på radioen at de hadde mistet en gigantflundre rett under båten. Vi tok opp greiene våre, og satte kursen ned mot svenskene i et siste forsøk på å fange en dronning. Jeg kjørte bort til svenskene, og de kunne melde om at denne fisken var en garantert 2+ fisk… Kroken hadde bare løsnet. Vel vel, vi fisket på i samme område, og det tok ikke lang tid før Mick sin rulle sto i full sprut. Dessverre løsnet fisken etter bare sekunder, men dagens første flundrekontakt for oss var et faktum. Noen minutter senere kroker Gareth enda en bra fisk! Spøet står ned i vannet, og et kraftig headshake og en vill rusning kom etter. Men igjen løsnet denne fisken… Denne var nok stor, og snakk om uflaks. Det var veldig frustrerende å miste to fine flundrer på kun minutter, men vi gav oss ikke! Heldigvis var de store torskene i støtet, og man fikk noen trøstefisk på rundt 15-17 kilo innimellom. Vi fortsatte fisket, men vi var tomme for betesfisk. Gareth tok spinnspøet, og slengte ned en mindre jigg for å skaffe seg en litt større betesfisk. Vel nede i stimen gikk det på en betesfisk. Gareth sveiver den sakte opp, men da sier det stopp. Rullen skriker. Hva skjer nå? Spurte jeg. Det ble lettere i spøet, og Gareth fortsatte å sveive. Ingenting skjedde. Når Gareth satte opp farten ble det stopp igjen, og det raste ut line igjen. Jeg skjønte virkelig ingenting, og plukket frem en jigg, i håp om at det kanskje var en flundre som fulgte etter seien han hadde på. Det ble tungt, lettere. Tungt, lettere. Det holdt på sånn lenge. Linen begynte nå gå snett ut, og nå begynte jeg å fatte det. Mick satt på andre siden av båten, og plutselig så fløy linen hans rett under båten. Jeg stengte av motoren, for jeg var sikker på at lina gikk i propellen. Neida! Nå ruste det rett ned for Mick også! Gareth forsatte kampen, og lina gikk rett ut nå! 10 meter i fra båten, flyr det en 3 meter lang Sillhaj/Håbrann ut av bannet! Du kan tenke deg hvilke gloser som kom ut… Etter det hoppet, så smalt Gareth sin 1,2. mm tafs rett av. Mick fightet fortsatt, men vi trodde dette kanskje var en større flundre, for denne gikk nedover. Kun sekunder senere, så smeller tafsen hans også rett av. Og med tackelet i båten, kan vi se hvordan enda en Sillhaj har skrapt opp hele tafsen og bitt av kroken. Pulsen var høy nå, og vi var helt sjokkerte.

Jeg har aldri opplevd dette før, og det virket som at det var en feeding frenzy ut av en annen verden der ute. Seistimen som vanligvis sto tjukt fra bunnen og 30 meter opp, splittet seg opp, og et stort ekko kom ut av stimen. Vi rigget om, og flyttet litt på oss. Fisket var naturligvis langt tregere nå, selvom vi fikk noe mer stor torsk. Kun en time etter haj-episoden, så ropte Skottene i radioen at de hadde kroket et monster! Det var kun 10 miinutt til vi skulle dra, så vi tenkte at vi kunne gi oss for dagen ved å forhåpentligivs bistå med å lande en større flundre. Wayne sveiver agnfisken sin i full fart opp, og kun 1 meter under båten kommer ENDA en stor Sillhaj og klipper seien hans under båten. Jeg hører bare skriket fra Wayne, og en rulle som skriker. Hele sekvensen varer i et minutt før Haien setter full fart mot båten og kilpper av linen. Vi kunne skimte haien kun et pr meter under båter da den svømte i vei… Helt sjukt. Vi kjørte bort til skottene for å se hvordan det gikk med deres fisk, og jeg skjønte umiddelbart hva som skjedde der. Lina gikk rett ut, og det var ikke noe typisk flundreoppførsel. Fighten varte ca i en halvtime før man såvidt kunne skimte at det var noe med store finner som hadde tatt Pilken til Phill. Men kun 5 meter under båten så løsner fisken, og vi er alle helt sjokkerte. Jeg fikk vite av et annet båtlag at de hadde fått på flere seier som var klipt rett i to også. Så det er helt klart en stor ansamling med haj der ute.

Sillhajen er fredet i Norge, og riktet fiske etter disse monstrene er ikke lov uten tillatelse. Vi fisket etter etter flundre og torsk, da disse haiene tok våre betesfisker på tur. Dessverre kan man ikke helt styre hva som biter på, men jeg er helt sikker på at disse haiene overlever fint. Vi avsluttet fisket der ute etter de episodene, og bega oss hjemover etter en helt vanvittig bra dag på sjøen, og noen fiskehistorier som vi sent vil glemme…

Siste dagen på tirsdag var det igjen lovet knallvær. Selvom det regnet, var det vindstille. Guidebåten ville fiske litt mere torsk, for så senere å gå på flundran. På vei ut Eidsfjorden kom vi i Guidebåten over enda en hajart! Den nokså fredelige Brugden svømte fredelig i overflaten så vi kunne se hele finnen gå ut av vannet. Vi forsøkte å gå nærmere denne skapningen på rudnt 4-5 meter, men da dykket den nedi dypet. Uansett, en mektig opplevelse på morgenen! Vi fortsatte ut mot torskegrunnene, og det tok ikke lang tid før ekkoloddet fyltes opp. Her var storseien på jakt, og man kunne tydelig se at torsken under. Men det hugg ikke. Jiggene var ikke attraktive, så vi kjørte opp til en nærliggende topp og plukke litt betesfisk. Tilbake igjen på plass, så tok det ikke lang tid før vi fikk opp noen grove torsker på rundt 10-12 kilo. På et punkt fikk vi dobbelthugg på storsei rundt 12-13 kilo. Da ble det kaotisk… Vel, vi sa oss fornøyde med dette fisket etter et pr timer, og kjørte nærmere øyene i håp om flundre på kroken. Og det kan vel ikke ha tatt mer enn 1 minutt innen Victor hadde fast fisk. Det rusa på, men vi skjønte raskt at det ikke var noen større fisk. Opp kommer en fin liten flundre på 76 cm som fikk friheten tilbake. Foruten noen hugg, og noen mindre flundror i de britiske båtene, skjedde det ikke så mye mer denne dagen, og vi avsluttet denne fiskeuken tidlig på dagen og dro tilbake til camp.

Selvom været har vært krevende til tider, så fikk vi noen fantastiske dager på sjøen til slutt. Været kom endelig på vår side, og la opp til noen helt vanvittige fiskehistorier og kule opplevelser. Nå er det klargjøring til den nye gjengen kommer i dag, og værmeldingen ser lovende ut de kommende dagene, så følg med for kommende rapporter! Og vi vil med det takke for en flott uke, med mye latter og trivelige stunder her i Vesterålen!

Tight Lines // Jørgen Zwilgmeyer og Alexander Brøther